Anlegget regnes som et hovedverk i norsk (etterkrigs)arkitekturhistorie, og medvirket sterkt til at Are Vesterlid ble tildelt Treprisen i 1962. På vegne av familien Vesterlid, barn og barnebarn etter arkitekt Are Vesterlid, samt øvrige familie, vil jeg giuttrykk for familiens frykt for at bygningen nå står i fare for å bli revet, innen relativt kort tid.

Bygningen ble midlertidig fredet i 2003, og er nå forslått fredet av Hedmark fylkeskommune. Eier av bygningen, Glomdalsmuseet, går imot fredningsforslaget. Riksantikvaren, som nå behandler fredningsforslaget, har som praksis ikke å frede bygninger der eier motsetter seg fredning. Etter hva vi forstår, pågår det nå samtaler mellom Riksantikvaren og museet, i den hensikt å finne en løsning som kan føre til varig vern av bygningen. Skulle disse samtalene ikke føre frem, vil bygningen stå uten vernestatus, og museet vil kunne søke om rivetillatelse uten at det må søkes om dispensasjon.

Vi nærer en begrunnet frykt for at dansepaviljongen kan bli revet allerede i løpet av høsten 2015. Familien må legge til grunn at Riksantikvaren ikke freder bygget, og at museet deretter vil søke om,og få, rivetillatelse. Gjennom 1960 – og 70 årene fungerte dansepaviljongen som en populær fest og møteplass for lokalsamfunnet i Elverum og omegn. Dansetilstelningene tilførte museet betydelige inntekter i løpet av denne tiden, men arrangementene tok etterhvert slutt på grunn av støy, overdreven festing – og naboklager.

Siden 1980 har Dansepaviljongen stått uten vedlikehold. Dette til tross for at bygningen eies av Glomdalsmuseet i Elverum. Museet har i 35 år valgt å ignorere sine forpliktelser som eier av en bygning, som museet selv har oppført, og siden erkjent som verneverdig. At et museum ikke avsetter midler til årlig vedlikehold av et verneverdig bygg, vil være ubegripelig for de fleste. En nærliggende forklaring kan være at hverken fagmiljø eller ledelse ved museet, har den nødvendige kompetanse til å bedømme arkitektoniske kvalitet.

Glomdalsmuseet er en del av Anno Museum (tidl. Hedmark fylkesmuseum). Også ledelsen ved Anno Museum går imot fredningsforslaget, og viser til at museet ikke har midler til å dekke kostnadene til restaurering og fremtidig vedlikehold. I forbindelse med fredningsforslaget, fikk Anno Museum utarbeidet et (svært kortfattet) kostnadsoverslag over restaureringsarbeider. Her fremgår det at arbeidene vil beløpe seg til ca. 10 mill. kroner, inklusiv moms. Vi antar kostnadskalkylen beskriver en full tilbakeføring til opprinnelig tilstand, men det er uklart om det er medtatt arbeider som innebærer endringer av bygningen i forhold til opprinnelig utforming og funksjon. Vi finner det lite betryggende at kalkylen er utarbeidet av museet selv, og ikke av fylkeskommunen eller Riksantikvaren.

Som en direkte følge av manglende vedlikehold, har det oppstått et etterslep av kostnader til istandsetting av bygningen. Museet kan ikke ha brukt et øre av egne midler til jevnlig, normalt vedlikehold – i løpet av 35 år. Museet bruker nå dette, sin egen forsømmelse, som et argument mot fredning, og sier rett ut at bygningen gjerne må bevares – men da må noen andre bekoste restaureringen. Museet setter på den måten Riksantikvaren i en ren utpressingssituasjon. Hedmark fylkeskommune er hovedaksjonær i Anno Museum – og i realiteten sier museumsledelsen til sin egen eier, fylkeskommunen, at de må sørge for øremerkede midler, om man ønsker dansepaviljongen fredet.

Museumsledelsen spiller et høyt spill, med et bevaringsverdig bygg som innsats. Samtidig er ledelsen klar over at en ren utpressingstaktikk trolig ikke vil føre frem, og at bygningen dermed vil bli revet. Vi har en sterk mistanke om at det er nettopp dette, museumsledelsen egentlig ønsker. Vi tør påstå; at museets uutalte målsetting, ikke er bevaring av Dansepaviljongen, men rivning. Vi kan heller ikke se at bygningen trenger til en fullstendig restaurering, slik priskalkylen legger til grunn.

Bygningen har holdt seg forbausende godt, til tross for museets langvarige forsøk på å la tidens tann, løse noe de i alle år må ha oppfattet som et problem. Restaureringen kan foregå i etapper. Det viktigste er først å sikre bygget mot ytterligere forfall. Deretter avsettes nødvendige midler til restaureringsarbeider, som utføres etter behov og over tid, slik at bygget etter noen år kan tas i bruk. Vi mener fylkeskommunen bør bekoste en ny teknisk tilstandsrapport, med prisoverslag, som tar utgangspunkt i en trinnvis istandsetting av bygningen. Denne alternative rapporten bør legges til grunn for videre samtaler mellom Riksantikvaren og museumsledelsen.

Museet hevder også at bygningen ikke kan brukes i forbindelse med aktiviteter ved Glomdalsmuseet. Elverum kommunestyret har foreslått at det nedsettes en arbeidsgruppe, som vurderer alternativ bruk av bygningen. Hvorfor dette arbeidet ikke er satt i gang – allerede for flere år siden, kan bare skyldes at dagens ledelse ved både Glomdalsmuseet og Anno Museum mangler nødvendig interesse for bygningen. Man har i årevis sett på bygningen utelukkende som et problem, ikke et potensiale til ny aktivitet ved museet. Bygningen er laget for fremføring av akustisk musikk, dans og bevertning på sommerstid. Det skulle være nærliggende å etablere et samarbeide med festspillene i Elverum – og Elverum kulturhus. Her kan det arrangeres alle typer konserter av akustisk musikk, folkedans eller ballett, foredrag, teater og revy – eller for den del, konfirmasjoner. Bevertningen kunne bestå av spesialiteter fra Østerdalen? Mulighetene er legio. Det eneste man mangler, er en museumsledelse med kreativitet og pågangsmot.

Vi antar prioriteringen er basert på en metodisk vurdering av museets enkelte objekter, og vi ber om å få tilsendt det faglige grunnlagsmaterialet som ligger til grunn for museets prioriteringer i denne saken. Vi antar kriteriene for vurderingen av de enkelte objektene også inneholder en vurdering av kunstnerisk og arkitektonisk kvalitet? Og at museet har sørget for å innhente nødvendig kompetanse på dette området. Hvor mange dansepaviljonger eksisterer i Norge i dag enn si i Norden? Bygningen representerer et tidlig, og vellykket, møte mellom moderne arkitektur – og moderne populærkultur. Dansepaviljongen var i sin tid svært godt besøkt. Vi minner om at friluftsmuseene på Bygdøy og Lillehammer på egetinitiativ, har tatt ansvar for vern av bygningsarv fra etterkrigstiden. Til tross for at Glomdalsmuseet lenge har erkjent at Dansepaviljongen har en klar verneverdi (midlertidig fredet siden 2003) har museet helt bevisst latt dansepaviljongen forfalle. Vi mener dette er et brudd på byggesaksforskriftens hvor det heter; Bygninger med høy bevaringsverdi skal ikke gå tapt på grunn av unnlatt sikring eller istandsetting. De verdier slike bygninger representerer skal ivaretas innenfor en økonomisk forsvarlig ramme. Kommunen skal ifølge samme forskrift påse at loven følges, og kan pålegge eier av Dansepaviljongen å utføre nødvendig vedlikehold. Med hjemmel i Plan– og bygningsloven, med forskrifter, ber vi Elverum kommune påse at ytterligere forfall ikke finner sted.

Riksantikvaren har anledning til å vedta fredning på tvers av eiers ønske, dersom det er snakk om et enestående byggverk. Et samlet fagmiljøet er ikke i tvil om at dansepaviljongen hører til denne kategorien, og vi ber Riksantikvaren vedta å frede bygget. Museets motstand mot fredning, sender et meget uheldig signal til private eiere av verneverdige bygninger, om at en eier kan stille et økonomisk ultimatum overfor Riksantikvaren i forbindelse med en mulig fredning. Når et museum kan opptre på denne måten, hva skal man da kunne forlange av private eiere? Vi mener et fredningsvedtak vil sende et viktig signal tilbake; at Riksantikvaren finner det uakseptabelt at et museum ikke ivaretar sitt samfunnsoppdrag, som forvalter av felles kulturarv og at et fredningsvedtak slik vil styrke og bekrefte alminnelig rettsoppfatning på området. Vi ber imidlertid om at videre saksgang utsettes til det er utarbeidet en uhildet teknisk tilstandsrapport, med kostnadskalkyle og fremdriftsplan, hvor en trinnvis restaurering beskrives. Vi ber Hedmark fylkeskommune bestille og bekoste en slik rapport. Før en slik rapport foreligger, mener vi videre saksgang, og samtaler mellom Riksantikvaren og museumsledelsen, vil bygge på et feilaktig grunnlag. Vi ber om at Elverum kommune oppretter en arbeidsgruppe som kan vurdere fremtidig bruk av bygningen, slik Formannskapet har foreslått.

Vi mener en slik arbeidsgruppe bør inngå som del av videre – løsningsorienterte samtaler mellom Riksantikvaren og museet. Vi ber Hedmark fylkeskommune, som hovedaksjonær i Anno Museum, vurdere om museumsledelsen har håndtert denne saken i tråd med de retningslinjer og mål som ligger til grunn for museets virksomhet. Vi ber om innsyn i styrevedtak ved museet, der spørsmål rundt fredning har vært oppe til behandling. Hvis det er slik at et samlet styre ved museet, stiller seg bak museumsledelsens avgjørelse, kan dette vanskelig oppfattes på annen måte enn at Hedmark fylkeskommunes styrerepresentanter går imot fylkeskommunens eget fredningsforslag?

Familien Vesterlid finner hele denne saken paradoksal – og trist. Vi håper alle gode krefter kan gå sammen om å finne en løsning for Dansepaviljongen, slik at den igjen kan fungere som en sosial møteplass for Elverums befolkning.