Får jeg som eldre behov for behandling så er det helt ok å bli kalt pasient, og jeg forventer å bli behandlet med samme respekt som om jeg hadde blitt karakterisert som kunde. Men det er ikke her hunden ligger begravet. Det hele handler selvfølgelig om ideologi: Dersom det ikke var penger å tjene, ville ingen private være interesserte i å utføre helse- og - omsorgstjenesten i kommunene. ( Da ser jeg bort fra ideelle organisasjoner som Kirken Bymisjon, Norsk Folkehjelp, Norges Røde Kors osv.) Dernest: Så lenge det offentlige betaler, og vi prater om milliarder innen helse - og omsorg bare i Norge, så er dette en gullgruve for nasjonale og multinasjonale aktører.

Det er i denne sammenhengen ordet kunde og frihet til å velge kommer inn. Men for å kunne velge må det være noe å velge imellom, altså en viss overkapasitet. Hvis ikke blir det bare talemåter. I tillegg må ”kundene” være i stand til selv å velge, og de må selvfølgelig ha så god økonomi at de kan hevde seg i konkurransen om tjenestene. Som om ikke dette er nok, så er det et paradoks at enkelte folkevalgte fraskriver seg ansvaret som nettopp ligger i det å være folkevalgt.

Ja, for det er jo det som skjer når tjenester utføres av andre enn kommunen selv. Og så kan jeg ikke fri meg for å nevne at politikerne i tillegg til å være innbyggernes tillitsvalgte også har rollen som arbeidsgivere. Selvfølgelig vet jeg at samfunnet endrer seg og at ikke alt kan være som i tidligere tider. Men det er i seg selv er ingen grunn til å endre det som fungerer, eller som burde ha forutsetning for å fungere. Og for sikkerhets skyld gjentar jeg: La meg fortsatt være innbygger, og pasient når det måtte være aktuelt. Så kan jeg være kunde hos frisør og i nærbutikk.