Så sent som i 2012 foreslo Frp og Høyre å kutte jordbruksoverføringene med henholdsvis 5 og 1,5 milliarder kroner. Når vi nå har fått en jordbruksavtale som faktisk øker budsjettoverføringene med 45 millioner, er dette nær et politisk hamskifte i forhold til hva Høyre og Frp tidligere har stått for i jordbrukspolitikken.

Likevel er det liten tvil om at regjeringen først og fremst velger løsninger hvor økte inntekter til jordbruket hentes i markedet gjennom økte priser. Det belaster jo ikke statsbudsjettet, men sender regninga til forbrukeren. Ulempen er at vi får en inntektsutvikling i landbruket som favoriserer de som leverer flest kilo råvare. De minste bøndene med minst produksjon får også minst inntektsøkning. Det vil ramme distriktsjordbruket, som har flest små produsenter.

Å inngå en jordbruksavtale med dagens regjering betyr ikke en aksept for den politiske retningen som Sylvi Listhaug og co. ønsker seg. I politikkens verden er det slik at en må gi og ta for å oppnå noe, ofte omtalt som «det muliges kunst». Dette er realiteter som alle partier og organisasjoner som arbeider for sine interesser innenfor vår nordiske demokratimodell må forholde seg til. Andre organisasjoner ønsker heller å stå for en alternativmodell der en holder fanen høyt hevet framfor å inngå kompromisser. Både SV og Frp er eksempler på politiske partier som har beveget seg fra protestbevegelser til mer pragmatiske politiske partier. Norges Bondelag er opptatt av å få til resultater for den norske bonden. Noen ganger får vi til store forbedringer, andre år små. Men skal landbrukets organisasjoner fortsatt kunne ha forhandlingsrett med Staten, avhenger dette av at vi av og til klarer å kompromisse oss fram til avtaler uavhengig av hvem som sitter i regjeringskontorene – også når vi har en regjering som ønsker et helt annet norsk landbruk enn hva vi gjør. De siste fem årene har Bondelaget oppnådd en forhandlingsgevinst på nesten 1 milliard kroner.

I dragkampen med en minister som åpenbart har en egen masterplan for jordbrukspolitikken, og som attpåtil har en fortid som PR-rådgiver, blir kampen om de rette virkelighetsbeskrivelsene blant de vesentligste. Sylvi Listhaug er aktivt ute med sin høyst diskutable retorikk i etterkant av avtalen.

Vi i Bondelaget understreker derfor at årets avtale ikke innebærer at vi har godtatt de strukturendringene som Listhaug trumfet igjennom ved fjorårets avtale. Bondelaget brøt forhandlingene den gang, og jordbruksavtalen fant sin løsning i Stortinget. Dessverre var og er det flertall for disse endringene i Stortinget.

Videre er vi i Bondelaget ikke enige med Listhaug i hennes tallbeskrivelser av oppgjøret. Listhaug opererer konsekvent med prosentberegninger, og hevder at bøndene er ”lønnsvinnere” med en inntektsvekst på 3,75 prosent. Snittinntekten til norske bønder er på 337.700 kroner. Gjennomsnittsinntekt i Norge er nå på 518.400 kroner. Målet er å minske og på sikt tette gapet mellom bøndene og andre inntektsgrupper. Det skal ikke store matematikkunnskapene til for å forstå at det da blir feil å operere med prosenttall. Får begge typer inntektsgrupper 3 prosent i inntektsvekst, vil gapet øke, ikke minke.

Vi i Bondelaget reagerer også skarpt på at regjeringen i forbindelse med forhandlingene brått fant det for godt å referere inntektstall per foretak i stedet for årsverk. Dette er brudd med årelang sedvane og hva som er avtalt partene imellom. Hensikten er åpenbar: Å kunne operere med høyere tall. Når en sier at et melkebruk med 25 kyr har årsinntekt på 750.000, kan dette høres mye ut. Men dette er selvsagt ikke ett årsverk – det er to! Når bonden har dekket inn leid arbeidskraft og avkastning på kapital, sitter bonden sjøl igjen med 363.800 kroner.

Til sjuende og sist er det forbrukeren og miljøet som taper, jo mer Listhaug og hennes meningsfeller får gjennomslag. Konsekvensen er blant annet mer industrielt jordbruk, mer import og økt bruk av blant annet antibiotika og plantevernmidler.

Enn så lenge jobber norske bønder knallhardt og optimistisk videre. Vi vet nemlig at vi har forbrukeren på vår side. En fersk undersøkelse viser at ni av ti mener det er viktig å produsere mat i Norge, og at landbruket er viktig for bosetting og levende bygder. Det gir energi til å stå på videre.