Ved konkurranseutsetting kommer i tillegg utarbeidelse av anbudsdokumenter, anbudsrunde med annonsering etc., anbudsgjennomgang, anbudsforhandlinger, kontrakts gjennomgang kvalitetssikring), oppfølging, etterkalkulasjon og – kontroll. Dette er funksjoner som er kostbare for kommunen fordi de krever høy kompetanse og de kommer i tillegg til alle andre gjøremål. I rapporten er dette tatt med uten at det er tallfestet. Men det er grunn til å anta at vi snakker om flere millioner kroner bare for enhetene Jotunhaugen/Lyngholtet i Elverum.

Allerede i utgangspunktet slås det fast i rapporten fra AGENDA Kaupang at besparelsen på 20
til 40 mill kroner i hovedsak refererer seg til lønn og pensjonskostnader. Hvis det skal ha noen hensikt med konkurranseutsetting, må vi gå ut ifra at man ønsker å ta ut denne besparelsen. For kommunen er dette en besparelse som har meget kortvarig effekt. Det kan begrunnes med følgende:

Reduksjon i lønn og kjøpekraft for ansatte (etter at tariffperioden har utløpt), vil medføre
redusert skatteinngang for kommunen, redusert omsetning for varehandel og lokalt
næringsliv som igjen vil bety redusert inntjening for bedriften, redusert skatteevne og ytterligere redusert skatteinngang for kommunen. Her får vi nemlig den motsatte effekten av hva skattelette vil gi. Lavere pensjonsinnbetalinger gir lavere pensjonsutbetalinger noe som i tillegg forsterkes av forventningene om lav rente i flere år. Resultatet er reduserte framtidige pensjoner og
reduserte skatteinntekter for kommunen i mange år framover.

Ingen av de private tjenestetilbyderne som har meldt sin interesse har sitt hovedkontor i
Elverum. Skatt av administrative lønnskostnader og overskudd vil gå ut av kommunen. Igjen redusert skatteinngang for kommunen.

Produktivitet og kvalitet er sterkt knyttet til trygghet, trivsel og eierskapsfølelse. Usikkerhet rundt
konkurranseutsetting og anbudsrunder er ikke med på å styrke disse forholdene. Lojalitet og eierskapsfølelse er sterkere hos dem som er ansatt i virksomheten enn hos dem som er innleid eller på anbud.

Vi får oss fra tid til annen forelagt resultater av undersøkelser som viser at brukertilfredsheten hos
privatdrevne institusjoner er høyere enn kommunalt drevne. Da skal vi være klar over en del sosiale parametere som ikke lar seg måle bl.a. at der er mindre «farlig» å være kritisk til kommunale tjenester enn til private fordi kommunen har plikt til å yte tjenesten.

Pleie- og omsorgstjenesten er et offentlig ansvar og skal finansieres av skatteinntekter og overføringer fra staten. Det er trist at kreativiteten og viljen til å ta risiko i privat næringsliv ikke er større enn at de i økende grad kaster sine øyne på offentlige oppgaver. Private aktører ønsker å tjene penger og det er helt legitimt, men de bør gjøre det i produksjon, verksteddrift, handel og tradisjonelle tjenesteytinger der forbrukeren eller kunden selv er betaler.

I stedet prøver de å stå fram som bedre tjenesteprodusenter (tjenesteytere) enn kommuner og
fylkeskommuner med påstander om at de kan drive bedre og billigere. Vi ser gang på gang at det er lønn og pensjonsforhold som utgjør forskjellen. Det vil vært fint om vi har en politisk og administrativ ledelse som klart sier ifra om at lønns og pensjonsforhold hos private tilbydere ikke skal være dårligere enn det som tilbys i kommunene nå eller i framtida. Da vil vi få fram kostnadsmessige
forskjeller i driftsmåter og da kan vi se på om de driftsmåtene er forenlige med kommunal lovgivning, forvaltning av penger, innsyn og kontroll. Om vi har privat eller kommunal drift, er det kommunen som har risikoen og ansvaret. De private driverne skummer bare fløten! For kommunen vil det i beste fall bli et null-spill og i verste fall direkte ulønnsomt!