• TIL VINDUENE: Flomvannet sto helt opp til vinduene på hovedbygnignen, forteller Inger Gjøs Østbye og Brede Kristian Østbye.

Heradsbygd: Etter flommen var over tok det halvannet år før de igjen flyttet tilbake til hjemmet sitt.

– Forsikringsselskapet var veldig rause, men jeg er skuffet over Staten. Fylkeskommunen hadde fått en pott til fordeling, men potten ble tømt, og vi fikk ikke det som var avtalt. Det er dyrt å restaurere sånne gamle hus, sier Brede Kristian Østbye.

– Vi ble bedt om å sende fakturaer, vi gjorde det, vi var på Fylkesmannen gang på gang, men fikk ikke noe av midlene, forteller Inger Gjøs Østbye.

Utgiftene til restaureringen på nesten to millioner kroner måtte de betale selv.

– Det jeg hadde av oppsparte midler gikk med til det, sier han.

– To millioner var mye mer penger for 20 år siden enn i dag, sier hun.

20 varmegrader og regn

Ekteparet Østbye forteller at vannet sto opp til vinduene i hovedbygningen. Hele tunet sto under vann. Den eneste av bygningene som gikk klar av vannmassene var stabburet lengst vest på tunet.

– Vannet rakk helt opp til nederste stokk, forteller han.

– NVE ga beskjed, men vi trodde ikke helt på det i første omgang, men 20 varmegrader og regn i fjellet satte fart på vannføringen, sier han.

2. juni økte vannet fortsatt litt, og det var litt vann over det seks kilometer lange flomverket fra Skjefstadfossen til idrettsplassen i bygda, men ikke verre enn at det gikk an å kjøre med bil og traktor oppå.

Frivillige med traktorer

– Ytterst er flomverket seks-sju meter høyt. Der kjørte Forsvaret på masse. I de søkkene som var litt lavere møtte frivillige opp med traktor og kjørte kontinuerlig fra et nærliggende grustak. Forsikringsselskapet garanterte for massen som ble tatt ut. Hvis det hadde gått hull på flomvollen i nord, ville ville Glomma tatt et nytt far gjennom noen av gårdene, forteller han.

– Like før NVE bestemte seg for å ta hull på flomverket, fikk vi i Heradsbygd Verkeforening beskjed fra Embret Grindalen om at flommen var i ferd med å avta, forteller Brede Kristian Østbye.

En solid reparasjon

Den verneverdige hovedbygningen deres er bygd i 1845, mens kårboligen er bygd først på 1700-tallet.

– Kårboligen har opplevd mange flommer. Før flommen flyttet beboerne til andre etasje, og kuene ble flyttet fra fjøset til kjøringa. Etter flommen vasket de og flyttet ned igjen. Den gangen var det ingen isolasjon, noe som betydde mer luft i bygningen. Vannet i Glomma var også renere enn i 1995, sier han.

Som eksempel nevner han noe verktøy som ble liggende under vann og som det måtte brukes kjemikalier for å få renset.

– Hvis vi hadde visst at vi ikke fikk dekket reparasjonene på husene av de antikvariske midlene fra fylkesmannen, ville vi gjort det enklere uten riksantikvaren. Da hadde vi kommet langt med forsikringspengene. Men vi fikk gjort en solid reparasjon, sier han.

Bodde i campingvogn

Det er fremdeles vanskelig for henne å snakke om det. Han sier at han er veldig flink til å koble ut.

– Det er vonde minner fremdeles, og det er et sår som aldri kommer til å gro. Det gikk flere år før reparasjonene var ferdige. Vi bodde i campingvogn halvannet år og i andre etasje et år før vi kunne flytte inn i første etasje igjen, forteller Inger Gjøs Østbye.

– Folk gikk på flomvollen, men også inn i husene. Derfor flyttet vi hjem fra campingvogna. HV var til stede av og til, men dører og vinduer i bygningene sto åpne. Det var et krav fra forsikringsselskapet på grunn av lufting, forteller hun.– Tenker dere på en ny flom?– Jeg tenker ikke på det, men jeg har alltid fulgt med på snøforholdene oppover Østerdalen, sier han.

– De får ikke ta hull på flomvollen en gang til, sier hun.