Elverum: Og om ikke det skulle være nok, neste morgen var det 18 til som banket på og ville inn i min verden. Hva i all verden, hva slags verden har jeg kommet til? Hvilken planet er det jeg har befunnet meg på hittil i mitt liv?

Helt siden Facebook-hysteriet oppsto for drøyt 10 år siden har jeg brukt energi på å fornekte nettsamfunnet. Jeg har ikke villet bøye meg for stadige hint om hvorfor jeg ikke er på Facebook. Tvert om har det vokst fram en stahet i meg som jeg ikke engang visste at jeg hadde. I politikerspråk vil jeg si at har gått prestisje i saken. Jeg visste at det ble «talat bak min rygg». Og det gjorde meg enda mer bestemt på at jeg skal hælen fløtte meg vise dem at det fint går an å leve uten sosiale medier. Jeg har ment, og mener fortsatt at sosiale medier er det mest usosiale som finnes. At folk går inn i sin egen boble med hodet bøyd over pc-en eller telefonen for å gjøre facebookoppfinneren Mark Zuckerberg enda rikere, er ikke mye sosialt.

Jeg må medgi at jeg også har tenkt som så, når jeg ikke har vært på Facebook til nå, blir det for pinlig å kaste seg uti det på langt framskreden overtid. Jeg så for meg reaksjonene som ville komme. De lot da heller ikke vente seg på seg. «Jøss», «Det var på tide» og vice versa styrker ikke selvbildet. Og enda verre, en nær, god og mangeårig kollega jeg har hatt stor tillit til utbasunerer for all verden; «nå står itte væla til påske». Ydmyket og latterliggjort. Det er av sine egne en skal få det. Jeg har ikke noe annet å si til mitt forsvar enn at jeg er i ferd med å bli innhentet av alder, og at tidligere tiders kampvilje og -glød er i ferd med å visne hen. Den også.

Jeg er likevel ikke overbevist. Jeg har på følelsen at det er et medium på hell som jeg under tvil har oppsøkt. Når den finske sosiologen Sanna Sarromaa fornærmer oss med en kronikk om hvor harry norske charterturister på Gran Canaria er, hvor harry er da Facebook? Jeg mener fortsatt at Facebook og Google er mye av årsaken til at det står heller dårlig til med avishusene rundt om. Gammeldags, ja vel, men i mitt hode er min mediehverdag papiraviser, og NRK, selvsagt. Papiravisene raser så det suser. Aviseierne konkurrerer om å nedbemanne. Avisene får nå bare 19 prosent av annonseinntektene, de digitale mediene tar det dobbelte. Google og Facebook tar nesten fire milliarder kroner ut av det norske annonsemarkedet, uten at de bidrar med journalistisk innhold. Journalistikk som fag er null verdt. Avisene er selv skyld i at de har vendt folket til at nyheter skal være gratis. Men hva er det journalistene i dag er opptatt av? Jo, hvor mange «likes» de får på sakene. Je likj det itte.

Jeg forbannet meg på, at om jeg noen gang går ut i sosiale medier, skal jeg i alle fall ikke legge ut bilder av familien. Det første bildet jeg la ut var av familien. Nå sitter jeg der,da, med tapte illusjoner og betydelig karakterbrist. Og jeg sitter med en hel skare venner bare etter kort tid på FB, som har skjønt fenomenet omtales som. Dog, mine venner imponerer meg. Jeg har bestandig hatt respekt for folk med sterke meninger. Jeg tenker, at da besitter de god kunnskap. En venn er det vi politisk korrekt kaller innvandringskritisk. En annen er sterkt kritisk til de innvandringskritiske. En er kritisk til alt det Sylvi Listhaug har for seg, en annen får ikke delt nok artikler som går i den samme statsrådenes gunst. Det å la andre føre ordet, kan jeg styre meg for. Det står mer respekt av dem som med egne ord viser sitt ansikt. Som i «Sagan om Karl-Bertil Jonssons julaften»; «rakrygget tala sanningen».

«Du bruker det til det du vil», var rådet fra kollegaen som til slutt fikk meg på. «Du kan lete opp gamle bekjente». Jeg må si tanken allerede hadde streifet meg. Nå har jeg fått verktøyet jeg måtte ha for å søke opp gamle flammer og finne ut hva livet har gjort med dem. Jeg er bare delvis fornøyd. Noen har jeg funnet, men jeg har ikke våget å gi meg til kjenne i frykt for at en kontakt ikke vil vekke samme begeistring som den forhåpentligvis ville ha gjort for uhorvelig mange år siden. Jeg har likt å se på min tidlige ungdomstid med god hårvekst som en hemningsløs reise med godt drag, i libertineren Don Juans fotspor. Nå må jeg si at jeg er blitt mer i tvil. Jeg kommer knapt på et navn å søke etter. Sakte siger det innover meg at fantasien og lysten må ha vært sterkere enn evnen. At mine kjærlighetseskapader koker ned til hun jeg deler hus med. Og hun er jeg engang ikke venn med. Hun er ikke på Facebook.

Det imponerer meg hvor mange venner noen har. Gode journalistkollegaer har både tusen, to tusen og tre tusen venner. Min venn William, spellemannen, har rundt 5.000 venner. Dit kommer jeg aldri. Jeg velger heller å si at jeg velger mine venner med omhu. Det er viktig, for ikke å si avgjørende. Dårlige venner kan gi dårlig helse, viser ny studie. Venner som er kritiske, uforutsigbare og upålitelige kan knuse hjertet ditt, i metaforisk forstand, leser jeg.

De som finner å ville sende meg en venneførespørsel skal vite at de blir nøye vurdert.